Tranebærgele

Tranebærgele. Foto Kirsten  Winge

Tranebærgele. Foto Kirsten Winge

Det var en formidabel bærhøst i fjor (2013). Vanligvis sonderer jeg litt på myrene om høsten, for å se hvordan tranebærsesongen blir. Plukkingen foregår om våren etter at snøen har forsvunnet fra myrkjølene. Dette fordi bærene har gjennomgått frost, og blitt saftfulle og burgunderrøde. Nå (oktober 2013) har det vært frostnetter her i Trysil, og jeg har derfor plukket litt tranebær hvor noe ble brukt til tranebærgele. Det er fordel å bruke bær med høyt pektininnhold når du skal lage gele. Tranebær inneholder mye pektin, men innholdet synker jo lenger ut i sesongen vi kommer. Hvis du ønsker å lage tranebærsyltetøy, kan bærene plukkes nå. Likeså tranebærsirup. Og har du tenkt å servere kalkun med tilbehør til Thanksgiving, er det perfekt å plukke tranebær nå før snøen kommer.

Tranebær er myrbæret fremfor noe annet der det ligger henslengt på myrene. I Norge vokser det tranebær på næringsfattige torvmyrer og moserike grasmyrer over store deler av landet. Tranebær er krypende busker med forvedet stengel. Bærene finnes helt opp til 1200 meter over havet i Sør – Norge. Tranebær er vanlig i myrområder i Sør-Norge. Det finnes to underarter av tranebær. Det er stortranebær eller vanlig tranebær (Oxycoccus quadripetalus) og småtranebær (Oxycoccus microcarpus). Begge er relativt vanlige, men kanskje vanskelig å få øye på. Dette skyldes kanskje det anonyme utseendet og fordi de skjuler seg godt i mosen.  Tranebær er ikke skapt for å vekke oppsikt, det er den mest beskjedne av bærtypene vi har. Tranebær har nesten ikke røtter, det er ikke nødvendig i og med at den vokser på fuktige steder. Mangelen på røtter gjør at tranebær løftes opp når torvmosen vokser i høyden. Det gjør torvmosen hele tiden mens den råtner i bunnen. En vanlig plante hadde gått i stykker eller fått roten rykket opp hvis den hadde slått seg til på et slikt stadig voksende underlag som ei torvmyr. Derfor er tranebær myrtuenes herskere – her har de få eller ingen konkurrenter. De to artene er vanskelig å skille fra hverandre. Småtranebær er mindre og spedere, begerblad og blomsterstilk er glatte. Hos vanlig tranebær eller stortranebær er disse hårete. Stortranebær kan bli opptil 5 cm høye, og småtranebær opptil 3 cm høye. Stortranebær er 8-10 mm, mens småtranebær er 5-6 mm. Vanlig tranebær er vanligst i Sør-Norge, og de finnes til Finnmark. Småtranebær vokser mest i høyere strøk og i Nord-Norge. Overlapp mellom de to artene forekommer.

Tranebær tilhører lyngfamileien, slik som for eksempel blåbær. De ligner på tyttebær, og kan utmerket godt brukes til syltetøy. Tranebærplanten vokser bortover og kan bli inntil en meter lang. Den blomstrer i mai – juni. Det latinske navnet Oxycoccus quadripetalus, betyr ”surt bær med fire kronblad”. Blomstene er bakoverbøyde og svakt rosa og yndige. Etter hvert som det dannes bær og de modnes, bøyes den spede stilken nedover fordi den ikke greier å bære tyngden fra bærene. Bærene er burgunderfargete med varierende form og størrelse. Bladene er små og vintergrønne.

Tranebær sprer seg ved utløpere og med frø ved hjelp av fugl og andre dyr.

Det er flere forklaringer på hvordan tranebær har fått navnet fra. En forklaring er at tranene spiser bærene.  En annen forklaring er at navnet stammer fra det tyske Träne som betyr tåre, og at bærene ligner på tårer eller dråper der de ligger mosen.

Bærene har grønnfarge til utpå høsten, men da blir de røde. De smaker surt på det tidspunkt, noe som skyldes høyt innhold av benzosyre som beskytter mot sopp og bakterieangrep. Frost gjør at en del av stivelsen omdannes til sukker, og det gjør at bærene blir spiselige og saftfulle.  Bæret modnes altså ikke før etter at frosten har kommet. Det går an å ”jukse” – man kan plukke inn tranebær og legge dem i fryseren. Da forsvinner noe av den sure og bitre smaken. Men det aller beste er å la bærene stå og godgjøre seg under snøen gjennom vinteren, og plukke bær når snøen trekker seg tilbake. Dette er en fin tid for bærplukking – myrene er fri for insekter. Bærene er burgunderrøde og saftfulle om våren, og ligger kanskje enda mer gjemt i mosen enn de gjorde høsten før. Er det mye vann på myrene, flyter tranebærene opp. Dette fordi de er lettere enn vann.

Gelé kan lages ved å dampkoke saft i saftkoker – men her tilsettes ikke sukker:

  • Saften tappes sur og tilsettes 0,9–1 kilo sukker per liter saft
  • Saften kokes med sukkeret i cirka 5–20 minutter – dette avhenger av bærtype.

For å forsikre seg om at geléen er ferdig, helles litt gelé på en tallerken – for så å trekke en skje gjennom når den er kald. Hvis geléen ikke renner sammen er den ferdig. Renner den sammen må den koke en stund til. Koker geléen for lenge, blir den seig – og ikke stiv. Gelé kan kun fremstilles av pektinrike bær som ikke må være fullmodne hvis geléen skal bli god. Det er lurt å oppbevare gelé på små glass, og ikke koke for store porsjoner av gangen.

Bærgelé kan også lages ved å ha bær og en liten mengde vann i en kjele, for så å koke dette sakte opp. Dette gjøres for at bær ikke skal fosskoke og gå i stykker. Det kan lett føre til et grumsete sluttprodukt.

  • La bær og vann småkoke til bærene har blitt litt «slappe i fisken» – det vil si har skrumpet inn og tapt farge
  • Bruk bærsil og klede, og sil bær og saft fra hverandre
  • La saften renne av uten å klemme på saftkledet
  • Mål opp saftmengden, og følg deretter samme prosedyre som er beskrevet over med å tilsette sukker, koke opp og gjøre geleprøve.

Tranebærgele

1 kilo tranebær

3 dl vann

900 gram sukker pr liter saft

Følg fremgangsmåte som beskrevet.  Tranebærgele passer perfekt til vilt, kalkun og andre kjøttretter. Prøv gjerne tranebærgele sammen med desserter. God bærtur!

Du har kanskje også lyst til å lese...